Svenskene som var Tordenskiolds hederlige og gode

Svenskene som var Tordenskiolds hederlige og gode

Publisert av Bernt Harald Johnsen den 02.03.17. Oppdatert 05.03.17.

Av kommandørkaptein Geir Winnæss

Det har vært skrevet mye om Peter Wessel Tordenskiolds bragder under Den store nordiske krigen. Få nordmenn kjenner til andre som deltok enn Tordenskjold, svenskekongen Karl XII som falt eller ble myrdet i løpegraven ved Fredriksten festning og kommandør Iver Huitfeldt, sjefen på linjeskipet Dannebroge som reddet den dansk-norske flåten fra undergang i Slaget i Køge bukt. Andre kan ha hørt om tsar Peter den store som gjorde Russland til en stormakt, generalløytnant Carl Gustaf Armfeldt som ledet karolinerhærens tilbaketog og dødsmarsj over Tydalsfjellene og oberst Heinrich Danckwardt, kommandanten på Carlsten festning i Marstrand som ble rundlurt av Tordenskiold og «Tordenskiolds soldater». Men det er også en annen nordmann som er berømt for sin deltakelse i krigen. Tsarens admiral, Cornelius Cruys, skreddersønnen Nils Olsen fra Stavanger bygde opp både den russiske Svartehavs- og Østersjøflåten, St. Petersburg, kystfestningene i Arkhangelsk og på Retusaari (Kotlin), etablerte det russiske admiralitet i St. Petersburg, forsvarte byen mot svenskenes angrep og førte kommando over russiske sjø- og landstyrker. I tillegg var han tsarens venn, mentor, militære overordnede og forlover. Men også noen av mine forfedre spilte viktige roller i krigen. I løpet av denne møtte tre av dem Tordenskiold i kamp. I min familie, påstår vi at de var hans hederlige og gode fiender.

De virkelige fantes som kjent blant de danske offiserskollegaene. De overgikk seg selv da det tok hele 275 år fra den 30-årige sjøhelten 12. november 1720 ble drept i duell med den baltiske obersten Jacob Axel Staël von Holstein, til han ble jordfestet i 1995. For de danske adelsmennene var borgersønnen fra Trondheims overklasse Peter Jansen Wessel Tordenskiold både til tross for og på grunn av sitt adelsbrev en oppkomling. Den unge marineoffiseren som avanserte lynraskt, eksemplifiserte imidlertid monarkiets balansering av adelens makt. Peter Wessel Tordenskiold hadde sikkert sine negative sider, han tok for stor risiko, satte sine menn i unødvendig fare og brøt datidens prinsipper og konvensjoner mellom herrer og krigsmenn. Men listen over superlativer er lang, og oppveier det som kan føres av kritikk. Tordenskiold var ambisiøs, utradisjonell, intellektuell, street-smart, modig, snarrådig, risikovillig, populær, tillitsskapende, edel og høytlevende. Det eksisterte på hans tid et klientsystem, og blant hans lærere, velgjørere og støttespillere var teologidoktoren Peder Jensen, den avsatte rikskansleren og statsfangen Peder Schumacher Griffenfeldt, generaladmiralen og kongens halvbror, Ulrik Christian Gyldenløve og kongen selv, Fredrik 4.

Den store nordiske krigen var en revansjekrig som ble utkjempet i tidsrommet 1700 til 1721 mellom Danmark-Norge, Sachsen-Polen, Russland, Preussen og Hannover på den ene siden og Sverige og Holstein-Gottorp på den andre. Krigen avsluttet en epoke i svensk historie som kalles Stormaktstiden. Den var sammen med Den spanske arvefølgekrigen de to store krigene på det europeiske kontinentet på begynnelsen av 1700-tallet. Et angrepsforbund mellom tsar Peter den store, kong August den sterke og kong Frederik 4. rettet mot Sverige under kong Karl XII fremkalte krigen. Det førte til et mislykket saksisk angrep på Riga og en påfølgende dansk invasjon av Holstein-Gottorp.

Den 17 år gamle Karl XII slo imidlertid hardt tilbake. En svensk armé ble ført frem fra sør, og bandt opp den dansk-norske hæren. Den 25. juli 1700 gjennomførte svenskene en amfibieoperasjon i Øresund, og svenskekongen steg i land ved Humlebæk. Etter først å ha truet København, ble det inngått fred med Fredrik 4, men uten at den dansk-norske fellesflåten var ødelagt. Danmark-Norge var deretter utenfor krigen til den danske krigserklæringen 28. oktober 1709. Det vil si til etter at feltmarskalk Carl Gustav Rehnskiöld hadde tapt for russerne i Slaget ved Poltava 8. juli 1709.

Krigen fortsatte i øst høsten i 1700. Generalguvernøren i Livland, feltmarskalk Erik Dahlbergh stod på en utmerket måte mot det saksiske angrepet på Riga. Den 6. oktober samme år satt flåten Karl XII og karolinerhæren i land i Pernau i Livland. Den 30. november ble russerne og tsar Peter slått ved Narva. Etter vinterkvarteret startet felttoget i Baltikum. Dette ble opptakten til en i overveiende grad fremgangsrik militær kampanje som kulminerte ved Poltava ni år senere. Etter det knusende nederlaget ved Poltava flyktet Karl XII til det Osmanske riket. Til erstatning for de tapte østersjøprovinsene prøvde han gjennom to felttog å erobre Norge, men mislyktes, og ble til slutt drept ved Fredriksten festning 11. desember 1718. Deretter kollapset den svenske krigsmakten som ble presset av russerne i øst og danskene i vest.

Det svenske riksrådet aksepterte imidlertid ikke fredsvilkårene, og krigen fortsatte etter kongens død. I 1721 var den til tider eksistensielle krigen imidlertid over, og ved freden i Nystad var østersjøveldet til stormakten Sverige tapt. Sjøherredømmet over det svenske innhavet med sjøforbindelser som muliggjorde kontroll og handel med provinsene var borte. Østersjøprovinsene og Viborg len var tapt til Russland, Pommern til Preussen, Bremen og Verden til Hannover og tollfriheten i Øresund til Danmark. Danmark-Norge sin strategiske posisjon forble uendret, mens Russland hadde blitt den nye stormakten ved Østersjøen.

En av mine forfedre som i løpet av krigen møtte Tordenskiold i kamp, var den i år 1700 27-årige prestesønnen Tomas Rajalin, senere holmmajor og verftsjef i Karlskrona, viseadmiral Tomas von Rajalin. Han var styrmannslærling i den svenske flåten under landgangen på Sjælland i 1700, og deltok med stor sannsynlighet også i overføringen av karolinerhæren til Livland samme år. Rajalin tjenestegjorde på linjeskip. Han deltok på toktene til Ladoga og Nyen (St. Petersburg) fra 1703 til 1708 og som stabsoffiser på generaladmiral Hans Wachtmeisters flaggskip Göta Lejon i 1710. Han førte i løpet av krigen kommando på både linjeskip og eskadrer, og ble berømt da han i 1717 som sjef på linjeskipet Verden alene stod mot og drev tilbake et angrep fra tre fiendtlige linjeskip og to fregatter. Kommandør Rajalin ledet i 1719 et mislykket tokt til Danzig. Samme år førte han kommando på en eskadre bestående av to linjeskip og tre fregatter som utgrupperte ved Ølands nordre odde, og bidro til å tvinge generaladmiral Fjodor Apraksin til å avbryte de russiske herjingene på den svenske østkysten. Viseadmiral Tomas von Rajalin døde om bord på sitt flaggskip Drottning Ulrika Eleonora i Finskebukta under Den russisk-svenske krigen i 1741.

Tomas Rajalin møtte Tordenskiold i kamp under Slaget ved Rügen 28. juli 1715. Kaptein Tordenskiold var da skipssjef på fregatten Hvite Ørn som var posisjonert til lovart for den dansk-norske linjen. Han hadde linjeskipet Island mellom seg og Rajalin som var skipssjef på linjeskipet Verden. Admiral Peter Raben førte kommandoen på den dansk-norske styrken og admiral Erik C. Sparre på den svenske. Taktisk endte slaget uavgjort, men ble en strategisk seier for danskene da flåten kunne etablere sjønektelse, sikre blokaden av Stralsund hvor Karl XII befant seg, kutte de svenske forsyningslinjene, sikre fremføring av transportflåten og opprettelse av danske forsyningslinjer til Pommern og en påfølgende overtakelse av Rügen. Mot slutten av 1715 patruljerte Tordenskiold farvannet utenfor Rügen for å fange Karl XII om han skulle forsøke å ta seg over til Sverige. Den 7. desember ble Tordenskiold og Hvide Ørn fordrevet av kaptein Rajalin på linjeskipet Verden støttet av fregatten Sorte Örn.

Min forfader tjenestegjorde som overløytnant i Køge bukt, da Huitfeldt reddet fellesflåten fra tilintetgjørelse. Rajalin deltok som overstyrmann og underløytnant under Nyeneskadrens blokade av russerne i Finskebukta. Da admiral Cornelius Anckarstierna og generalløytnant Georg Johann Maidel angrep den befestede øya Retusaari i 1705 hvor Cruys ledet forsvaret, deltok Tomas Rajalin i kampene. I forbindelse med eskadrens returtransport av generalmajor Georg Lybeckers finske armé fra Livland til Viborg i 1708, tjenestegjorde han på flaggskipet til Anckarstierna. Lybeckers miserable operasjon bidro ikke til å lette trykket på den svenske hovedhæren, og utfallet kan ha medvirket til at svenskene tapte ved Poltava i 1709. Etter en dansk-norsk gjeninntreden i krigen var blokaden i Finskebukta ikke lengre effektiv. 

Etter krigen arbeidet Rajalin for å øke kompetansen i den svenske flåten, og utarbeidet skrifter om navigasjon, styrmannskunst, skipsbygging og takkeldetaljen. Det var Tomas von Rajalin som i 1741 skrev flåtens sjøreglement. Som det fremgår av minneplaten i det Raylinska gravkapellet i Nättraby kyrka var han en modig, dyktig og kunnskapsrik offiser.

Thomas von Raialin, vice amiral, född 1673, död 1741 på den örlogsflotta han förde, grundelig kunskap, widsträckt erfarenhet, oförfäradt mod, redligt nit, nyttiga tienster förvärvade honom öfverhetens nåd, medborgares förtroende, fäderneslandet bevarar hans dygd uti tacksamt minne.

En annen av mine forfedre som møtte Tordenskiold i kamp, var offisersønnen og den senere admiralen, kommandanten i Karlskrona og admiralsrådet Gustaf Wilhelm von Gertten. Gustaf startet sin sjømilitære karriere i 1693, 14 år gammel. Året etter gikk han i to år i hollandsk tjeneste under Den pfalziske arvefølgekrigen. Erfaringene fra denne omfattet blant annet å bli tatt til fange av franske kaprere i kanalen og tokt gjennom Gibraltar til Nord-Afrika og Catalonia. Tilbake i Sverige deltok han i konvoiene til England og Portugal i 1699 og sjøoperasjonene og landgangen på Sjælland i 1700. Gustaf Wilhelm von Gertten avanserte fra underløytnant til skipskaptein samme år. I løpet av krigen førte han kommando på en brigg, tre fregatter og fem linjeskip. Gustafs far hadde vært oberst og sjef for Viborg infanteriregiment. Da Gustaf var ni år gammel druknet foreldrene på en sjøreise mellom Narva og Reval (Tallin). Hans oldemor fra Riga, Catharina Möller, født Stopia var verdens første borgerlige kvinnelige diplomat og ambassadør.

Gustaf Wilhelm von Gertten deltok på toktene til Ladoga og Nyen fra 1703 til 1708. Under angrepet på Retusaari i 1705 var han skipssjef på fregatten Snarensven og operasjonene i 1708 på linjeskipet Reval. I Slaget i Køge bukt var han skipssjef på linjeskipet Pommern. For alt vi vet, kan det ha vært han som skjøt Huitfeldts Dannebroge i brann. Hadde fellesflåten gått tapt i Køge bukt, ville det ha endret den sjømilitære maktbalansen og krigens forløp. Da generaladmiral Hans Wachtmeister ledet et tokt til Pommern i 1711, var Gustaf Wilhelm von Gertten sjef på linjeskipet Pommern. I Slaget ved Femern 24. april 1715, da kaptein Peter Wessel på fregatten Løvendals Gallei overtalte den svenske eskadresjefen, schoutbynacht Carl Hans Wachtmeister, generaladmiralens sønn til ikke å ødelegge sine skip, var han skipssjef på linjeskipet Nordstjärnan. Det medførte at Gustaf måtte overgi sitt grunnsatte skip til fienden. Han satt fem år i dansk krigsfangenskap. Gustaf Wilhelm von Gertten var gift med Anna Maria von Otter, datteren til overkommissær i admiralitetet og krigsråd Salomon von Otter. Salomon von Otter gjorde en utmerket jobb som ansvarlig for den svenske flåtens finanser i tidsrommet 1694 til 1712, ble krigsråd i 1712 og landshøvding i Blekinge i 1719. To av Gustafs brødre døde i krigen. Oberstløytnant Arendt Johan von Gertten ble drept i Slaget ved Poltava. Generaladjutant, oberst Carl Mauritz von Gertten frøs i hjel under Armfeldts tilbaketrekning over Tydalsfjellene i 1718.

En tredje av mine forfedre som møtte Tordenskiold i kamp, var offiserssønnen og obersten Gustaf Gadde. Gustaf var dattersønn av major Peter Holländer Ridder som var guvernør i Nya Sverige fra 1640 til 1643 og senere sjef for den svenske flåtestyrken på Ladogasjøen og kommandant i Viborg. Ridder etablerte blant annet den første evangelisk-lutherske kirken i det som senere skulle bli USA. I 1716 ble Gadde utnevnt til kommandant på Nya Älvsborg, festningen som beskyttet innløpet til Göteborg. Min forfader startet sin militære karriere som 14-åring ved Livgarden. Han omtales i Peter Englunds bok; Poltava. Berättelsen om en armés undergång. 

Det svenska infanteriets slagorden bestod, från höger flygel räknat och i den ordning de passerat kärret, av följande förband. Längst ut på kanten stod Livgardets 1:a bataljon, under befäl av kapten Gustaf Gadde. Gadde var 29 år gammal och född i Vekelax socken i Viborg län, modig och våghalsig, på gränsen til dumdristig, begåvad ett snällt, godmodigt utseende med tätt sittande mörka ögon. 

I den svenske adelens ættetavler beskrives han som en tapper og uredd kriger som utmerket seg ved Narva i 1700, Kliszów i 1702, Holowszyn i 1708 og Poltava i 1709. I Englunds bok omtales dette nærmere. I Slaget ved Narva skal han ha deltatt i det første angrepet, og sammen med sine menn erobret han mange av fiendens faner. Under striden ble han omringet og angrepet av så mange motstandere at man trodde han var falt, men såret slo han seg fri og kjempet seg tappert tilbake til den svenske linjen. Ved Kliszów viste Gustaf Gadde samme mot og tapperhet, og fikk en rekke sårskader. Han ble liggende tilsynelatende død igjen på slagmarken, og ble funnet bløende og naken sammen med de døde på kvelden. Likrøvere hadde stjålet klær og våpen, men med skader i brystet, armen og beinet overlevde han. To kuler forble i kroppen for alltid som suvenirer fra slaget. Ved Poltava førte han kommando over en høykompetent bataljon på anslagsvis 450 mann. Det fortelles hvordan avdelingen under «den stridsglade kapten Gaddes» ledelse brøt inn i de russiske stillingene, tok fire faner og seks kanoner, herunder snudde de erobrede kanonene og avfyrte skudd etter de flyktende russerne, en av de største enkeltseiere i slaget. Livgardens 1. bataljon kjempet også i slagets avsluttende angrep en ærerik, modig og isolert sett vellykket strid, og drev sine motstandere tilbake. Da kavaleriangrepet ikke ble iverksatt i riktig tid og utnyttet infanteriets fremgang, klarte ikke den svenske hæren på 18 bataljoner å stå imot den russiske med sine 42. Karolinerhæren kollapset først på den venstre flanken hvor bataljonene til tross for ordre om å stå falt bakover. Det oppstod en vridning og åpning i den svenske stridslinjen mellom sentrum og flankene. Det førte til at 1. gardebataljon ble omringet. Ledet av bataljonssjef Gustaf Gadde som var såret i høyre arm, venstre hånd og det ene låret, hogg bataljonen seg tilbake gjennom de russiske linjene med fanene de hadde erobret. Sammen med Livgardens grenaderbataljonen, hvor bataljonssjefen hadde falt, marsjerte de mot Budisjtjenskijskogen med så mange av sine sårede som mulig. Gardekaptein Gadde overlevde nederlaget ved Poltava, ble tatt til fange, men senere utvekslet.

Natten til 4. mai 1717 angrep kommandør Tordenskiold Nya Älvsborg. Men kommandant Gustaf Gadde og festningen var forberedt, og Tordenskiold måtte trekke seg tilbake med store tap. Det var en av årsakene til at han i 1 ½ år ble fratatt kommandoen over Nordsjøeskadren. Da schoutbynacht Tordenskiold angrep festningen på nytt i 1. august 1719 var Gadde på et helseopphold i Medevi brunn. Stedfortredende kommandant, daværende oberstløytnant, og senere oberst Johan Abraham Lillie stod imot angrepet. Han fikk artilleri- og flankestøtte fra daværende kaptein, senere feltmarskalk Georg Bogislaus Staël von Holstein. Han var forøvrig fetteren til oberst Jacob Axel Staël von Holstein som et år senere drepte Tordenskiold i en fekteduell. Men Tordenskiold gav seg ikke så lett. Den 8. oktober 1719 i nattens mulm og mørke, snek enheter og litt senere også viseadmiralen selv seg forbi festningen og inn til Nya Varvet. Der ble fem fartøyer stukket i brann, og en fregatt og en galei erobret. Min forfader har blitt kritisert fordi han hadde trukket tilbake to vaktfartøy som Lillie hadde utplassert for å hindre infiltrasjon. For sent spilte festningens batterier opp. Da viseadmiral Tordenskiold ble anropt av et vaktfartøy med «Wer da?» svarte han: «Tordenskiold - Hils kommandanten fra meg at jeg er her for å lære ham å holde seg våken.» Oberst Gustaf Gadde var i løpet av sin karriere bataljonssjef i Livgarden, kommandant på Nya Älvsborg, sjef for Skaraborgs og senere for Närke og Värmlands regiment. Det har blitt påstått at oberst Gustaf Gadde ble fratatt sin kommando og lønn i seks måneder etter Tordenskiolds siste angrep.

Kilder: wikipedia.no, wikipedia.se, wikipedia.dk, wikipedia.de, wikipedia.en, Store norske leksikon (snl.no), pacem.no, Svenska adelns ättartavlor (1858-1864), adelsvapen.com, Bengt Nilsons hemsida, bruzelius.info, landstyrelsen.se, marinmuseum.se, Svenskt biografiskt handlelexicon (1906), Svenskt biografiskt lexicon, Tsarens admiral - Cornelius Cruys av Torgrim Titlestad (2011), Tordenskjold - En biografi om eventyreren og sjøhelten av Dan H. Andersen (2006), Poltava. Berättelsen om en armés undergång av Peter Englund (1988), Sjöslag och rysshärjninger av Lars Ericson Wolke (2011), Iver Huitfeldt og slaget i Køge bugt 1710 av Tor Jørgen Melien (2010), Norsk marinehistorisk atlas av Odd G. Engdal (2006), Stormakten som sjömakt av redaktør Björn Asker (2005) og Illustrerad svensk sjökrigshistoria, sista delen av Gunnar Unger (1923).